Dikt

Hei!

Nå har det gått en stund, unnskyld! Uansett, jeg har begynt å skrive dikt.
Jeg har jo lenge skrevet musikk og sanger, men en dag da jeg ville skrive en sang jeg kunne fremføre på skolen, kom jeg ikke på noenting. Eller, jeg kom jo på mye, men alt virket for "rart" eller "annerledes" til at det kunne likes på skolen. Til slutt ble jeg ganske frustrert over at jeg ikke bare kunne fremføre den sangen jeg ville, så skrev jeg dette. Det har ingen tittel, kanskje dere kan komme med forslag? Jeg skrev det for et par dager siden.

--

alt virker hemmende
hemningene er boltet fast
i min egen sosiale "intellegens"

hvis bare det utvendige
var like utflytende
som det på innsiden.

--

Hva synes dere? Dette var ganske kort, nå skriver jeg lengre dikt, men jeg synes fortsatt det var ganske fint (:

-Anna Matilda

Slumdog Millionaire

Bare en kort beskjed midt oppi danseprøver, skoleprøver og et tonn med lekser: DU MÅ SE DENNE FILMEN!!! Jeg vet jeg sa det samme om Max Manus, men Slumdog Millionaire er bare... så mye mer en bare film. Det er et liv, millioner av liv, i slummen i Mumbai. Basert på en sann historie til og med. Dette er ikke en anmeldelse, men en oppfordring. SE DEN!

Hilsen Anna.

Den mette katten

Jeg vil gjerne vise alle som leser bloggen min dette innlegget som ble sendt inn til Si ;D (Aftenposten) for et par dager siden. Vi lever i historiske tider, og mens krigen raser i midtøsten synes jeg det er viktig å engasjere seg, å ha meninger! Jeg støtter Palestina, og synes dette innlegget beskriver veldig godt hvordan jeg føler det. Les!

Den mette katten

Kanskje åpnet døden til Guds folk øynene våre den gang, kanskje er det derfor vi kniper dem igjen nå.

Jeg var i Polen. Bak fangeleirenes støvete porter så jeg skrikene ligge dødt i grusen, jeg hørte nøden pumpe ut av de forlengst nedlagte gasskamrene. Jeg har lært å gråte over dem som levde bak murene, de som døde i gasskamrene.

Som sivile ofre var de Guds forglemte folk, og vi så med skam i øynene på hvordan en liten mann med svart bart kunne leke som en mett katt med dem som skulle bodd i landet av melk og honning. På skolen har jeg lært å sukke bekymret for folket som ble kastet ut fra alle land, som ble splittet, levde over hele verden i en fraflyttet stor familie, for så til slutt nesten å bli utryddet.

Under den andre verdenskrig pustet og levde vi i lukten av lik fra konsentrasjonsleirene. Kanskje åpnet døden til Guds folk øynene våre den gang, kanskje er det derfor vi kniper dem igjen nå.

Folket vi har lært å synes synd på, har vokst. Det som en gang var den forsvarsløse musa, er blitt den mette katten. Vinden har skiftet retning, og er nå blitt folket som dreper. De dreper et nytt folk bak murene.

Jeg føler meg lurt. Folket uten land fikk til slutt et land, palestinernes land, og i unnskyldningen å være Guds folk, la de vekk De ti bud. Den lykkelige historien om et drømmeland av melk og honning er begravd i støvete ruiner og bomberegn, for ingen kan høre Guds røst bak ulende sirener.

Slåsskampen handler ikke lenger om rikdom, hvem vil eie landet som ikke flyter av melk og honning, men av lik, blod og beinrester? Men jeg skal ikke være urimelig: Det er ikke hele Guds folk som skyter mot landet bak murene, det er lederne. Vi som bor langt borte kan i det minste høste lærdom fra krigen der borte. Det finnes ingen folkeslag, hverken Guds folk eller andre folk.

Det finnes bare en art, menneskearten, og den er vi alle medlemmer av.

Ingen har rett til å være den mette katten som leker med den døende musa på den andre siden av gjerdet. Så får vi bare krysse fingrene, mens vi knyter palestinaskjerfene tettere om halsen i vinterkulda, og håpe at landene bak murene igjen skal finne roen mellom gråtende barn og sårede naboer.

Sofie Retterstøl Olaisen, (15)

Hva synes du? Er du enig eller uenig? Og hvorfor? Jeg setter stor pris på om dere kommenter og forteller om deres mening.

Anna(: